Dyrking av Sinningia, inkludert Gloksinia

Introduksjon

Sinningia slekten er en del av Fagerblomstfamilien (Gesneriaceae) og dermed i slekt med Saintpaulia, Streptocarpus, Achimenes, Episcia og andre. Slekten er navngitt etter Wilhelm Sinning (1792–1874) som var gartner ved Botanische Gärten der Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Det finnes ca  65 knolldannende arter Sinningia som er spredt i Sentral- og Søramerika med størst konsentrasjon i Brasil. 
Sinningia kan bli funnet både i fuktig atlantisk regnskog og i steinrike savanner også kjent som “campos rupestres.”
En av de mest kjente i denne slekten er Sinningia speciosa hybrider også kalt for Gloksinia. Disse vakre stueplantene har vært svært populære før, men er en sjeldenhet i handelen idag.
 
Hvorfor liker jeg Sinningia så godt lurer du kanskje på? I mine øyne har denne planten alt en kan ønske: vakre blomster, flott bladverk, en tykk knoll og de er enkle i dyrking.
       

Dyrking

– Om våren, i slutten av februar/begynnelsen av mars, tar jeg pottene med knollene inn i vinduskarmen i romtemperatur. Hvis man har overvintret knollene i poser med vermiculite, potter man de i luftig og godt drenert jord. Knollene skal ikke begraves helt. Jeg lar vekstpunktet være udekket. 
– Substratet jeg bruker er en 50/50 blanding av såjord og ren mineralsk substrat som jeg bruker for alle mine kaktus og sukkulenter.
– Når knollene får varme og vann begynner de å skyte nye vekster. Her må man passe på å holde jorden lett fuktig men ikke altfor våt. Den skal ikke tørke opp heller, da knollene oppfatter dette som tegn på hvile, og enten tørker de nye skuddene ut eller så får bladene brune og tørre spisser.
– Sinningia bør ha svak gjødselløsning hver uke når de er i aktiv vekst. Jeg bruker Dyna-Gro Bloom til alle mine Sinningia, Saintpaulia og Streptocarpus.
– De bør ha godt med lys, men ikke direkte sol. Hvis plantene får for lite lys fører dette til altfor strake stengler som knekker lett og gir få blomster. Godt med lys gir en tett og sterk plante med mange blomster.
– Hvis planten blir for strak, kan man klippe den ned og gi den mer lys. Dette vil føre til at det blir dannet flere og mer kompakte stengler.
– Sinningia liker ikke kaldt vann på bladene. Dette kan føre til misfarging. Men de liker å få en dusj med romtemperert vann.
– Plantene kan enten vannes i potten slik at det renner godt gjennom eller på skål.
– I september slutter jeg å gjødsle.
– Fra oktober av trapper jeg sakte ned på vanningen til full stopp i november.
– Bladene blir gule og tørre og man kan klippe vekk alt av tørre blomster og blader slik at det blir kun  knollen igjenn.
– Man kan oppbevare knollen i sin potte på et mørkt og kjølig sted. Ikke under +6 C. Jeg potter om knollene på våren når de starter ny vekst. Men man kan også ta knollene ut og oppbevare de i f.eks. ziplock-poser med vermiculite. Posene settes et mørkt og kjølig sted helt til de tas opp igjenn om våren.

Sykdommer og skadedyr

Jeg opplever ikke at Sinningia er spesielt utsatte for skadedyr, men hvis man skulle oppleve det er det en enkel sak å bli kvitt de. Hvis en plante i aktiv vekst har fått skadedyr som f.eks ullus eller trips, er som oftest det enkleste å starte planten på nytt. Dette betyr at man klipper alt ned helt til kun knollen er igjen. Skadedyr gjemmer seg ofte nede i jorden, derfor anbefaler jeg å bytte jord. Jeg vasker knollene med en gammel tannbørste i en løsning av lunket vann, grønnsåpe og neemolje.

Etter grundig vask, setter man knollen i ren potte med ny jord og vanner. Planten vil da sende nye stengler.

Hvis man ikke ønsker å klippe ned planten, kan man med hell sprøyte den godt med en løsning av lunket vann, grønnsåpe og neemolje. Her bør man passe på at planten ikke står et sted hvor det er mye sol for å unngå at bladene tar skade av behandlingen. Prosessen gjenntas om 7-10 dager for å ta knekken på skadedyr som har klekket i mellomtiden.

Sinningia kan være utsatt for meldugg hvis de står et sted med høy luftfuktighet. Meldugg ser ut som et hvit pulverlag på bladene. I dette tilfellet kan man behandle på samme måte som ved skadedyrangrep.

 

Formering

Sinningia kan formeres med toppstiklinger, bladstiklinger og frø. Formering med bladstiklinger og toppstiklinger gir en helt lik ny plante som morplanten.

Den enkleste og raskeste måten er formering med toppstiklinger. Jeg klipper av en stengel slik at jeg har minst 2 bladpar. De laveste bladene fjerner jeg og setter de i et glass med vann. Når røttene er ca 1 cm, planter jeg stiklingen i godt drenert jord som jeg holder jevnt fuktig. Man kan også rote blader på samme måte. Blader med røtter vil sakte danne nye knoller, enten allerede i glasset med vann eller i jorden. Fra denne knollen vil da nye skudd vokse. Man kan også plante både toppstiklinger og blader rett i fuktig jord.

Sinningia kan også formeres med frø. Dette vil gi en variasjon i farge og form hvis frøene er fra en plante som ble selvpollinert. Hvis frøene er et resultat av en krysspollinering mellom 2 ulike arter eller hybrider, kan dette resultere i nye og spennende hybrider.

Frøene er svært små og skal såes på jordoverflaten. Jeg bruker såjord til dette. Jorden holder jeg lett fuktig og potten plasserer jeg i et minidrivhus. Minidrivhuset står i romtemperatur på et lyst sted men ikke i direkte sol. Sinningia spirer liker ikke å stå lenge i samme potte og foretrekker å bli priklet ofte til større potter. Jeg prikler først når de små plantene får det første ekte bladparet. Her bruker jeg pinsett til å plukke de opp og overføre til et større fellespotte med større avstand dem i mellom. De små plantene er svært skjøre og kan lett bli knekt med hånd eller pinsett så dette krever litt trening, godt lys og en stødig hånd.

Unge frøplanter skal ikke gå i dvale det første året. De skal få vokse også om vinteren slik at de kan danne en knoll som skal overvintres neste år.

 

      

Oppsummering

Sinningia er svært enkle planter å dyrke og de har veldig dekorativt bladverk og vakre blomster. Det finnes arter som er ikke større enn et par cm mens andre har knoller som veier flere kilo. Dessuten er knollene svært dekorative også.

Jeg anbefaler alle å prøve Sinningia! I nettbutikken kan du finne en flott pakke med 3 assorterte Sinningia som er en meget god start!

 

               

 

 

 

Cyphostemma betiformis – tykk og med flassende bark – akkurat som jeg liker de!

Beskrivelse

Cyphostemma betiformis ble først beskrevet i 1984 av Kai Børge Vollesen og er en art i Vitaceae familien.

Planten har sitt naturlige habitat i Kenya og Somalia hvor den vokser i godt drenert jord i full sollys og med moderat med vann.

Stammen kan bli opp til 12 cm i diameter og planten kan nå 60 cm i høyden. Arten har flassende bark og grønne blomster. Den formeres ved stiklinger og frø.

 

Dyrking

Jeg dyrker min Cyphostemma betiformis i rent mineralsk medie. Den står i drivhuset året rundt nå, men den kan godt tas ut om sommeren for å få masse sol. Fra mars til oktober får den jevnt med vann og gjødsel. Fra oktober kutter jeg gjødselen og trapper ned vanningen til full stopp i november. I vintermånedene står den helt tørt med en minimumstemperatur på +10° C

Dette er en vakker saktevoksende art som krever svært lite og har flere estetiske egenskaper som jeg liker godt: vakker gylden flassende bark, tykke flikete blader og en unik form. Det er en av de spennende karakteristikkene til caudex planter at selv planter av samme art ser aldri helt like ut i formen. Det er ofte grunnen til at jeg vil ha flere eksemplarer av samme art. Akkurat denne har jeg kun en av, men jeg har 5 Cyphostemma arter og to av de har jeg dobbelt av.

På bildet under er Cyphostemma betiformis i god selskap. Til venstre er Pirenacantha malvifolia, bak ser vi Fockea multiflora og til høyre er Raphionacme madiensis.

 

Euphorbia bupleurifolia eller kongleplanten

Beskrivelse

Euphorbia bupleurifolia ble først beskrevet av Nikolaus Joseph von Jacquin i 1797 og er en art i Euphorbiaceae familien (Vortemelkfamilien).

Denne caudex planten har sin opprinnelse i Sør Afrikas tropiske tørre gressletter hvor den vokser i godt drenert jord med mye sol og moderat med vann.

Planten er medium i størrelse og har en tykk stamme som vokser til ca 20 cm i høyden og 7,5 cm tykkelse. Stammen likner en kongle og dermed navnet.

Denne arten har avlange blader og små grønne blomster. Bladene faller av i den tørre sesongen.

Euphorbia bupleurifolia har hvit melkesaft som er svært giftig.

 

Dyrking

Denne arten vokser sakte og er enkel å dyrke. Passer utmerket til å dyrkes i vinduskarmen, men også i drivhus eller ute i den varme delen av året. Planten bør gis en minimumstemperatur på ca +10° C. Jo kaldere det er, desto tørrere bør den stå.

Denne Euphorbia bør plantes i godt drenert jord, helst ren mineralsk. I vekstperioden bør den ikke tørke ut for lange perioder av gangen.

Jeg dyrker min i ren mineralsk medie.  Fra mars til september får den jevnt med vann og svak gjødsel. Fra september kutter jeg gjødselen og trapper ned vanningen til full stopp i november. Slik står den tørt og ved +12° C til mars når jeg begynner å vanne igjen.

Euphorbia bupleurifolia kommer til salgs i nettbutikken våren 2018!

Fockea edulis – en enkel caudex plante

Beskrivelse

Fockea edulis er medlem av Apocynacea familien og ble først beskrevet av Karl Moritz Schumann i 1895.

Denne arten har sitt naturlige habitat i Sør Afrika. Den trives i veldrenert jord med mye mineralmateriale og moderat vann. Arten kan trives både i full sol og halvskygge.

Caudexen (knollen) til planten kan bli opp til 60 cm i diameter og klatrerankene kan nå opp til 4 meter i høyden. Blomstene er små og hvite/lysegrønne. Denne arten er særbu som betyr at hun- og hannblomstene sitter på ulike individer og man trenger begge kjønn for å produsere frø. Planten kan både oppformeres fra frø og ved stiklinger.

Fockea edulis har, som artsnavnet tilsier, spiselig caudex. Personlig har jeg ikke smakt den.

I sitt naturlige habitat er plantens caudex nesten fullstendig begravd og slik vokser den raskere.

             

 

Dyrking

Denne arten har aldri en fullstendig hvile og dermed beholder den noen grønne blader selv om vinteren. Den kan tåle ganske lave temperaturer, men ikke frost. Hos meg står den ute fra vår til høst så lenge det er ikke fare for frost. Jo kaldere det er desto tørrere står den slik at man risikerer ikke at caudexen råtner.

Dette er en vakker plante å ha i vinduskarmen eller ute i den varme delen av året. Enkel i stell og unik i utseende. Selv små planter blir fort store hvis de får nok sol, moderat med vann og nok gjødsel, for det liker de.

Man kan surre klatrerankene rundt en bøyle eller bare la de henge ned. Sen høst klipper man de ned før overvintring av planten. Jeg overvintrer mine ved +6˚C og helt tørt uten ekstra lys. Hvis de danner uattraktive lange ranker i løpet av vinteren, klipper jeg disse ned om våren når de får nok lys.

Vil man at caudexen skal vokse raskere, bør man ikke grave den opp for mye. Ta den heller litt og litt opp for hver gang man potter den om.

Dere finner Fockea edulis i ulike størrelser i nettbutikken.