Lycaste Maria Liz

Introduksjon

Denne flotte Lycaste orkideen kjøpte jeg våren 2018 på orkideutstillingen i Dresden. Jeg må si at jeg hadde ikke mye erfaring med Lycaste fra før. Jeg viste kun at de kan bli ganske store og at mange av de er bladfellende.

Det finnes ca 30 Lycaste arter som har sitt naturlige habitat i Sentral og Sør- America. De er epifytter som betyr at de vokser med røttene festet på trestammer, men noen ganger kan de være lithofyter dvs. voksende på fjell/stein. Lycaste artene kan være bladfellende eller ikke. Det finnes også en rekke hybrider.

   

 

Dyrking

Lycaste trenger like mye lys som en Cattleya. Dette betyr at de bør få filtrert lys da direkte sol kan brenne bladene. Hos meg står de i drivhuset uten skygging. En sørvendt vindu passer også fint hvis man har en tynn gardin foran eller teiper bakepapir nederst på vinduet for at bladene ikke skal bli brent av direkte sol som kommer gjennom glasset.

Lycaste foretrekker temperaturer mellom +12 °C og maks +30 °C. Hos meg står de i den kjølige avdelingen av drivhuset hvor de får ned til +12 °C om vinteren på det laveste. Da får de også mindre vann.

Lycaste liker ikke å tørke opp fullstending. Hvis det er en bladfellende art som f.eks Lycaste aromatica så skal de tørke opp om vinteren når de mister bladene sine, men kan godt dusjes lett. Men mange hybrider mister aldri bladene sine og dermed skal de stå jevnt fuktig. Hos meg står den i en sort plastpotte og i en blanding av Orchiata Power barken iblandet hakket sphagnum mose og vasket strøsingel. De bør pottes om når potten har blitt for liten og etter de har blomstret. Den nye veksten bør være ca 7-10 cm ved ompotting.

Disse plantene liker godt med gjødsel når de er i aktiv vekst. Jeg gir mine Dyna-Gro Grow gjødsel ved hver vanning og ca annen hver uke får de Dyna-Gro Mag-Pro. Målet er at den nye pseudobulben skal bli større og tykkere enn den fra året før. Dette fører til en sterkere plante som gir flere blomster.

Som alle andre orkideer liker Lycaste høy luftfuktighet. Ideelt bør fuktigheten ligge mellom 60 og 80 %. Men den kan godt dyrkes i vinduskarmen med litt tilpasning. De bladfellende artene er enklere å ha med å gjøre om vinteren; det er såpass tørt inne og plantene står helt bladløse, da skal de være på den tørre siden likevel.

Lycaste er veldig spesielle orkideer og de fleste av de dufter godt i tillegg. Jeg skal ihvertfall skaffe meg flere!

 

   

Dyrking av Saintpaulia

Introduksjon

Saintpaulia (korrekt nå er Streptocarpus seksjon Saintpaulia) er en av de minste gruppene i Fagerblomstfamilien, men den mest kjente grunnet dens popularitet som stueplante.

Det finnes utallige Saintpaulia hybrider som varierer i størrelse, bladverk og blomster, men i naturen finnes det ca. 20 arter. De har sitt naturlige habitat i tropiske Kenya og Tanzania og vokser som oftest på mosedekte stein i skyggen av trær.

Den tidligste innsamlingen av Saintpaulia av europeere var i 1884 av Sir John Kirk. Plantematerialet var sendt til The Royal Botanic Gardens, Kew i England. Men kvaliteten på plantematerialet var så dårlig at det var ikke mulig å beskrive den slik at Sir John Kirk ikke fikk anerkjennelse for oppdagelsen av en ny art.

I 1891 ble det samlet inn plantemateriale av Saintpaulia av baronen Emil Walter Redcliffe Le Tanneux von Saint Paul-Illiare. Han sendte det til Tyskland til faren sin, baron Ulrich von Saint Paul-Illiare. Baronen delte frø og planter med sjefsgartneren av Herrenhausen Veksthusene, Hermann Wendland. Planten fikk opprinnelig navnet Usambara fiol. Wendland beskrev arten i 1893, og navngav den etter far og sønn som angivelig først oppdaget dem, derav Saintpaulia.

Navnet Usambara fiolen ble brukt en stund også for så å bli oversatt til afrikansk fiol, navn som brukes også den dag idag.

 

      

Dyrking

Saintpaulia trives godt i stuetemperatur og misliker raske temperaturendringer. Den foretrekker filtrert lys eller skygge og misliker direkte sol.

Tatt i hensyn hvordan de vokser i naturen, bør de stå pottet i godt drenert jord. Jeg personlig bruker en blanding av torv, perlite og mineralsk kaktusjord. Noen av de har jeg faktisk i ren kaktusjord, men jeg har alle mine Saintpaulia på vekevanning eller selvvanningsbrett.

Saintpaulia liker ikke å tørke fullt ut, men heller ikke å være søkkvåte. Derfor finner jeg at vekevanning er det beste alternativet for mine planter. Ved vekevanning er det svært viktig å ha plantene i godt drenert jord ettersom de kontinuerlig får tilført vann gjennom veken.

Jeg tilsetter gjødsel i all vann når jeg fyller vannbeholderen slik at plantene hele tiden får litt næring. Når de gjør det er det viktig å bruke 1/4 til 1/6 del av gjødselmengden som man ellers ville ha brukt ved gjødsling 1 gang i måneden. For alle mine Saintpaulia bruker jeg Dyna-Gro Bloom gjødselen.

Det er en myte som mange tror på når det kommer til Saintpaulia. Myten går på at de misliker vann på bladene. Noe som er feil. De elsker å bli dusjet og hos meg blir de også dusjet med en løsning av neemolje, grønnsåpe og vann en gang i måneden. De får jo vann på bladene i naturen. Det de ikke liker er KALDT vann på bladene. Da blir bladene flekkete og misfargete. Man kan godt dusje sine Saintpaulia så lenge vannet er romtemperert.

Saintpaulia kan bli angrepet av skadedyr som ullus og trips, samt de kan få meldugg på bladene hvis de står et sted med dårlig luftsirkulasjon eller svært fuktig. Jeg har aldri opplevd skadedyr på mine, men meldugg har jeg opplevd. Løsningen mot det blir neemolje og grønnsåpe løsning. Du kan lese mer om neemolje i et tidligere innlegg.

Saintpaulia kan formeres med blad og frø. Dette kommer jeg til å skrive i detalj om i et senere innlegg.

 

    

Oppsummering

Saintpaulia er vakre og enkle planter som blomstrer året rundt og trives utmerket i vinduskarmen. I tillegg til flotte blomster har de vakkert bladverk som kan enten være grønn eller broket. De er enkle å oppformere slik at man kan få flere planter fra et enkelt blad. I tillegg finnes det så mange ulike hybrider at de fort kan bli en samlingsobjekt.

Alle bør ha en (eller 10) Saintpaulia i vinduskarmen sin!

 

        

Den svarte orkidéen

Introduksjon

Denne fantastiske Fredclarkeara After Dark ‘SVO Black Pearl’ FCC/AOS kjøpte jeg i 2013 fra selveste Sunset Valley Orchids (USA) hvor denne hybriden opprinnelig ble laget.

Fredclarkeara After Dark er en krysning mellom Mormodia Painted Desert × Catasetum Donna Wise og ble første gang registrert i 2002 av Fred Clark, som er foredler og grunnleger av Sunset Valley Orchids. Avkommet fra denne krysningen varierer svært mye i farge, og én av de fikk en fenomentalt dyp svart farge. Den ble selektert og viderformert vegetativt for å bevare denne egenskapen og fikk navnet Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’. FCC/AOS i plantenavnet viser til diplomet som denne hybriden har fått etter den ble bedømt av American Orchid Society (AOS). FCC står for ‘First Class Certificate’ og gis kun til få planter av toppklasse som scorer 90 eller mer poeng av totalt 100.

Da jeg kjøpte mitt eksemplar gav jeg halv formue for den, men den er verdt hver krone!

Den blomstret for første gang hos meg i 2014 med én liten stengel, og så igjen i 2015 og 2016. I 2017 ble det 2 stengler på den, men i år har jeg gleden av 3 flotte store stengler og ikke en av knoppene eller blomstene falt av! Tenk hvor glad jeg ble! I tillegg dufter den herlig!

Dyrking

Jeg har skrevet om dyrking av Catasetum orkidéer i et tidligere innlegg, samt laget en video om dyrking og ompotting av disse, men jeg kan fortelle det igjen i korte trekk:

Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’ er en bladfellende orkidé. Den vokser fra vår til høst og om høsten slutter man å vanne den og dermed blir bladene gule og faller av. Planten står helt tørt fra omtrent november til mars. I denne perioden trenger den ikke å stå i vinduskarmen engang. Jeg har alle mine i plastkasser under benkene.

I mars sender plantene ny vekst og da må man flytte planten til et solrikt sted. Vent med vanning til røttene til den nye veksten i ca 5-6 cm. Her er det lurt å ha gjennomsiktige plastpotter for å observere rotutviklingen.

Når røttene er lange nok begynner man først å vanne og etterhvert begynner man å gjødsle ettersom den nye veksten blir større og større. Planten vokser fort og vil ha mye lys, mye vann, mye gjødsel og ganske varmt. Den nye veksten blir tykkere og danner en pseudobulb som er en tykk omdannet stamme. Denne pseudobulben bør få nok vann, gjødsel og lys for å bli større enn de fra året før. Når pseudobulbene er store og tykke vil dette føre til en sterk plante som danner flere stengler.

Om høsten når bladene begynner å gulne bør man slutte å gjødsle og så trappe ned på vanningen til full stopp senest 1. desember. Om høsten er tiden når blomsterstenglene dannes.

Jeg potter om mine Catasetum og beslektede i februar. Jeg fant ut at den perfekte blandingen for disse er barken Orchiata Power , hakket torvmose og fin grus (strøsingel).

I vekstperioden er disse veldig sultne planter og behøver en del fullgjødsel. Jeg bruker Dyna-Gro Grow  eller Orchid-Pro til disse og i tillegg får de hver tilskudd av Mag-Pro hver tredje uke som gir en frodigere og grønnere plante og stimulerer blomstring.

Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’ vokser fort på kort tid slik at de tynne bladene er fulle av næring. Dette kan tiltrekke skadedyr. Eneste skadedyr jeg personlig har opplevd på Catasetum og beslektede er spinnmidd. Men de ble jeg fort kvitt ved å bruke neemolje. Du kan lese mer om neemolje og dens virkning i en tidligere innlegg.

Konklusjon

Etter min mening er Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’ ikke bare en av de mest fantastiske orkidéene jeg har sett, men også en av enkleste å dyrke. Planten tåler fint lav luftfuktighet og dermed kan enkelt dyrkes i vinduskarmen. Den tørre hvileperioden gjør at man slipper å stelle den i flere måneder, og hvis bladene blir stygge i løpet av vekstsesongen så er det ingen fare; den kommer med nye flotte blader om våren.

Og blomstene! For en prakt! Og med duft! Ja takk sier jeg!

Desverre er den svært sjelden og vanskelig å finne. Og ikke minst dyr… Men den er absolutt verd strevet og hver krone!