Lycaste Maria Liz

Introduksjon

Denne flotte Lycaste orkideen kjøpte jeg våren 2018 på orkideutstillingen i Dresden. Jeg må si at jeg hadde ikke mye erfaring med Lycaste fra før. Jeg viste kun at de kan bli ganske store og at mange av de er bladfellende.

Det finnes ca 30 Lycaste arter som har sitt naturlige habitat i Sentral og Sør- America. De er epifytter som betyr at de vokser med røttene festet på trestammer, men noen ganger kan de være lithofyter dvs. voksende på fjell/stein. Lycaste artene kan være bladfellende eller ikke. Det finnes også en rekke hybrider.

   

 

Dyrking

Lycaste trenger like mye lys som en Cattleya. Dette betyr at de bør få filtrert lys da direkte sol kan brenne bladene. Hos meg står de i drivhuset uten skygging. En sørvendt vindu passer også fint hvis man har en tynn gardin foran eller teiper bakepapir nederst på vinduet for at bladene ikke skal bli brent av direkte sol som kommer gjennom glasset.

Lycaste foretrekker temperaturer mellom +12 °C og maks +30 °C. Hos meg står de i den kjølige avdelingen av drivhuset hvor de får ned til +12 °C om vinteren på det laveste. Da får de også mindre vann.

Lycaste liker ikke å tørke opp fullstending. Hvis det er en bladfellende art som f.eks Lycaste aromatica så skal de tørke opp om vinteren når de mister bladene sine, men kan godt dusjes lett. Men mange hybrider mister aldri bladene sine og dermed skal de stå jevnt fuktig. Hos meg står den i en sort plastpotte og i en blanding av Orchiata Power barken iblandet hakket sphagnum mose og vasket strøsingel. De bør pottes om når potten har blitt for liten og etter de har blomstret. Den nye veksten bør være ca 7-10 cm ved ompotting.

Disse plantene liker godt med gjødsel når de er i aktiv vekst. Jeg gir mine Dyna-Gro Grow gjødsel ved hver vanning og ca annen hver uke får de Dyna-Gro Mag-Pro. Målet er at den nye pseudobulben skal bli større og tykkere enn den fra året før. Dette fører til en sterkere plante som gir flere blomster.

Som alle andre orkideer liker Lycaste høy luftfuktighet. Ideelt bør fuktigheten ligge mellom 60 og 80 %. Men den kan godt dyrkes i vinduskarmen med litt tilpasning. De bladfellende artene er enklere å ha med å gjøre om vinteren; det er såpass tørt inne og plantene står helt bladløse, da skal de være på den tørre siden likevel.

Lycaste er veldig spesielle orkideer og de fleste av de dufter godt i tillegg. Jeg skal ihvertfall skaffe meg flere!

 

   

Dyrking av Saintpaulia

Introduksjon

Saintpaulia (korrekt nå er Streptocarpus seksjon Saintpaulia) er en av de minste gruppene i Fagerblomstfamilien, men den mest kjente grunnet dens popularitet som stueplante.

Det finnes utallige Saintpaulia hybrider som varierer i størrelse, bladverk og blomster, men i naturen finnes det ca. 20 arter. De har sitt naturlige habitat i tropiske Kenya og Tanzania og vokser som oftest på mosedekte stein i skyggen av trær.

Den tidligste innsamlingen av Saintpaulia av europeere var i 1884 av Sir John Kirk. Plantematerialet var sendt til The Royal Botanic Gardens, Kew i England. Men kvaliteten på plantematerialet var så dårlig at det var ikke mulig å beskrive den slik at Sir John Kirk ikke fikk anerkjennelse for oppdagelsen av en ny art.

I 1891 ble det samlet inn plantemateriale av Saintpaulia av baronen Emil Walter Redcliffe Le Tanneux von Saint Paul-Illiare. Han sendte det til Tyskland til faren sin, baron Ulrich von Saint Paul-Illiare. Baronen delte frø og planter med sjefsgartneren av Herrenhausen Veksthusene, Hermann Wendland. Planten fikk opprinnelig navnet Usambara fiol. Wendland beskrev arten i 1893, og navngav den etter far og sønn som angivelig først oppdaget dem, derav Saintpaulia.

Navnet Usambara fiolen ble brukt en stund også for så å bli oversatt til afrikansk fiol, navn som brukes også den dag idag.

 

      

Dyrking

Saintpaulia trives godt i stuetemperatur og misliker raske temperaturendringer. Den foretrekker filtrert lys eller skygge og misliker direkte sol.

Tatt i hensyn hvordan de vokser i naturen, bør de stå pottet i godt drenert jord. Jeg personlig bruker en blanding av torv, perlite og mineralsk kaktusjord. Noen av de har jeg faktisk i ren kaktusjord, men jeg har alle mine Saintpaulia på vekevanning eller selvvanningsbrett.

Saintpaulia liker ikke å tørke fullt ut, men heller ikke å være søkkvåte. Derfor finner jeg at vekevanning er det beste alternativet for mine planter. Ved vekevanning er det svært viktig å ha plantene i godt drenert jord ettersom de kontinuerlig får tilført vann gjennom veken.

Jeg tilsetter gjødsel i all vann når jeg fyller vannbeholderen slik at plantene hele tiden får litt næring. Når de gjør det er det viktig å bruke 1/4 til 1/6 del av gjødselmengden som man ellers ville ha brukt ved gjødsling 1 gang i måneden. For alle mine Saintpaulia bruker jeg Dyna-Gro Bloom gjødselen.

Det er en myte som mange tror på når det kommer til Saintpaulia. Myten går på at de misliker vann på bladene. Noe som er feil. De elsker å bli dusjet og hos meg blir de også dusjet med en løsning av neemolje, grønnsåpe og vann en gang i måneden. De får jo vann på bladene i naturen. Det de ikke liker er KALDT vann på bladene. Da blir bladene flekkete og misfargete. Man kan godt dusje sine Saintpaulia så lenge vannet er romtemperert.

Saintpaulia kan bli angrepet av skadedyr som ullus og trips, samt de kan få meldugg på bladene hvis de står et sted med dårlig luftsirkulasjon eller svært fuktig. Jeg har aldri opplevd skadedyr på mine, men meldugg har jeg opplevd. Løsningen mot det blir neemolje og grønnsåpe løsning. Du kan lese mer om neemolje i et tidligere innlegg.

Saintpaulia kan formeres med blad og frø. Dette kommer jeg til å skrive i detalj om i et senere innlegg.

 

    

Oppsummering

Saintpaulia er vakre og enkle planter som blomstrer året rundt og trives utmerket i vinduskarmen. I tillegg til flotte blomster har de vakkert bladverk som kan enten være grønn eller broket. De er enkle å oppformere slik at man kan få flere planter fra et enkelt blad. I tillegg finnes det så mange ulike hybrider at de fort kan bli en samlingsobjekt.

Alle bør ha en (eller 10) Saintpaulia i vinduskarmen sin!

 

        

Den svarte orkidéen

Introduksjon

Denne fantastiske Fredclarkeara After Dark ‘SVO Black Pearl’ FCC/AOS kjøpte jeg i 2013 fra selveste Sunset Valley Orchids (USA) hvor denne hybriden opprinnelig ble laget.

Fredclarkeara After Dark er en krysning mellom Mormodia Painted Desert × Catasetum Donna Wise og ble første gang registrert i 2002 av Fred Clark, som er foredler og grunnleger av Sunset Valley Orchids. Avkommet fra denne krysningen varierer svært mye i farge, og én av de fikk en fenomentalt dyp svart farge. Den ble selektert og viderformert vegetativt for å bevare denne egenskapen og fikk navnet Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’. FCC/AOS i plantenavnet viser til diplomet som denne hybriden har fått etter den ble bedømt av American Orchid Society (AOS). FCC står for ‘First Class Certificate’ og gis kun til få planter av toppklasse som scorer 90 eller mer poeng av totalt 100.

Da jeg kjøpte mitt eksemplar gav jeg halv formue for den, men den er verdt hver krone!

Den blomstret for første gang hos meg i 2014 med én liten stengel, og så igjen i 2015 og 2016. I 2017 ble det 2 stengler på den, men i år har jeg gleden av 3 flotte store stengler og ikke en av knoppene eller blomstene falt av! Tenk hvor glad jeg ble! I tillegg dufter den herlig!

Dyrking

Jeg har skrevet om dyrking av Catasetum orkidéer i et tidligere innlegg, samt laget en video om dyrking og ompotting av disse, men jeg kan fortelle det igjen i korte trekk:

Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’ er en bladfellende orkidé. Den vokser fra vår til høst og om høsten slutter man å vanne den og dermed blir bladene gule og faller av. Planten står helt tørt fra omtrent november til mars. I denne perioden trenger den ikke å stå i vinduskarmen engang. Jeg har alle mine i plastkasser under benkene.

I mars sender plantene ny vekst og da må man flytte planten til et solrikt sted. Vent med vanning til røttene til den nye veksten i ca 5-6 cm. Her er det lurt å ha gjennomsiktige plastpotter for å observere rotutviklingen.

Når røttene er lange nok begynner man først å vanne og etterhvert begynner man å gjødsle ettersom den nye veksten blir større og større. Planten vokser fort og vil ha mye lys, mye vann, mye gjødsel og ganske varmt. Den nye veksten blir tykkere og danner en pseudobulb som er en tykk omdannet stamme. Denne pseudobulben bør få nok vann, gjødsel og lys for å bli større enn de fra året før. Når pseudobulbene er store og tykke vil dette føre til en sterk plante som danner flere stengler.

Om høsten når bladene begynner å gulne bør man slutte å gjødsle og så trappe ned på vanningen til full stopp senest 1. desember. Om høsten er tiden når blomsterstenglene dannes.

Jeg potter om mine Catasetum og beslektede i februar. Jeg fant ut at den perfekte blandingen for disse er barken Orchiata Power , hakket torvmose og fin grus (strøsingel).

I vekstperioden er disse veldig sultne planter og behøver en del fullgjødsel. Jeg bruker Dyna-Gro Grow  eller Orchid-Pro til disse og i tillegg får de hver tilskudd av Mag-Pro hver tredje uke som gir en frodigere og grønnere plante og stimulerer blomstring.

Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’ vokser fort på kort tid slik at de tynne bladene er fulle av næring. Dette kan tiltrekke skadedyr. Eneste skadedyr jeg personlig har opplevd på Catasetum og beslektede er spinnmidd. Men de ble jeg fort kvitt ved å bruke neemolje. Du kan lese mer om neemolje og dens virkning i en tidligere innlegg.

Konklusjon

Etter min mening er Fdk. After Dark ‘SVO Black Pearl’ ikke bare en av de mest fantastiske orkidéene jeg har sett, men også en av enkleste å dyrke. Planten tåler fint lav luftfuktighet og dermed kan enkelt dyrkes i vinduskarmen. Den tørre hvileperioden gjør at man slipper å stelle den i flere måneder, og hvis bladene blir stygge i løpet av vekstsesongen så er det ingen fare; den kommer med nye flotte blader om våren.

Og blomstene! For en prakt! Og med duft! Ja takk sier jeg!

Desverre er den svært sjelden og vanskelig å finne. Og ikke minst dyr… Men den er absolutt verd strevet og hver krone!

 

Angraecum sesquipedale – Darwins orkidé

Introduksjon

Jeg håpet virkelig denne Angraecum sesquipedale skulle åpne seg til jul, men den lot seg vente. Planten er så topptung at jeg måtte sette den i en sementpotte og legge en stor stein oppå slik at den ikke velter. I tillegg er nektariene så lange at jeg måtte løfte den fra bordet oppå en annen snudd potte. Jeg er nesten redd å gå forbi den for jeg frykter at noen av disse skjøre blomstene skal knekke eller at planten velter. Så du kan forestille deg min reaksjon når en besøkende kunde prøvde å løfte potten med planten når jeg snudde meg vekk!

Akkurat dette eksemplaret har en interessant historie. Dette er en av mine første spesielle orkidéer, kjøpt i starten av min orkidédyrking-hobby. Jeg hadde den i vinduskarmen i leiligheten i Oslo og det skjedde så å si ingenting med den i et par år. Så jeg bestemte meg å selge den til en vennine. Tiden gikk og jeg og mannen flyttet til Karmøy. I mellomtiden fikk jeg et stort drivhus. Venninen jeg solgte planten til skulle slutte med orkidéer og solgte alt hun hadde. Da bestemte jeg meg å kjøpe tilbake min Angraecum sesquipedale. Den likte seg godt i drivhuset! Den fikk en del blader og masse røtter, og i 2017 blomstret den for alle første gang med en stor og vakker blomst. Og i år, til min overraskelse og glede, kommer den med to stengler og hele 9 (!!!) blomster.

 

Historie

Angraecum sesquipedale blir også kalt Darwins orkide, Juleorkide,  Bethlehem Stjernen og Kongen av Angraecum. Denne arten ble først oppdaget av den franske botanikeren Louis-Marie Aubert du Petit-Thouars i 1798, men var først beskrevet i 1822.

Arten er kjent for sin lange nektarie som kan være opp til 35 cm lang og for sin assosiasjon med Charles Darwin. Han forutsa at blomsten må være pollinert av en nattsommerfugl som har en lang nok snabel for å nå helt i bunnen av nektariet. Denne påstanden ble slett ikke akseptert av alle på den tiden.

21 år etter Charles Darwin sin død ble pollinatoren til Angraecum sesquipedale oppdaget, og det var faktisk en nattsommerfugl med en lang nok snabel for å nå helt i bunnen av blomstenes nektarie. Nattsommerfugelen ble oppdaget av Lionel Walter Rothschild og Karl Jordan i 1903. Den fikk navnet  Xanthopan morganii praedicta og det er mulig at praedicta epiteten står i ære for at Darwin har forutsatt dens eksistens før den ble faktisk oppdaget.

 

Habitat og beskrivelse

Angraecum sesquipedale har sitt naturlige habitat i lavlandet på Madagaskar og er ofte å finne langs kysten. Den er epifytisk som betyr at den vokser med røttene festet på trær. Det er ingen tørrsesong der  den kommer fra slik at den vokser året rundt.

Planten er monopodial på lik linje med Vanda og Phalaenopsis, som betyr at den vokser oppover i høyden. Denne arten kan bli opp til en meter høy.

Den har tykke grågrønne blader som kan bli opp til 40 cm i lengden. Røttene er tykke og grålige og kommer ut langs stammen. I naturen kan disse røttene vokse flere meter langs trestammen planten er festet på.

Arten blomstrer som vanlig rundt jul i fangeskap med 1-5 hvitgrønne og voksaktige stjerneformede  blomster. Selve blomsten er på ca 16 cm og nektarien kan bli opp til 35 cm. Om natten avgir blomstene en sterk duft som kan minne om lilje eller prydtobakk.

 

 

Dyrking

Angraecum sesquipedale er en varmekjær art og den trives lyst. Den liker seg godt med høy luftfuktighet, men kan dyrkes i vinduskarmen så lenge den får nok lys og vann.

Arten er kjent for å ha følsomme røtter og liker ikke å bli forstyrret. Jeg har ikke pottet min om siden 2014, og kanskje derfor har den vokst så godt og blomstret. Men jeg må nok potte den i større potte i år og da vil den bli kun løftet ut av den gamle potten og satt ned i en større potte med etterfylling av bark. Jeg kommer ikke til å ta vekk noe eller komme borti røttene. Jeg bruker den groveste barken til denne.

Jeg har aldri hatt skadedyr på denne planten, men som alle andre av mine planter får den en dusj med neemolje-, grønnsåpe- og Pro-Tekt-løsning en gang i måneden. Du kan lese mer om neemolje i et tidligere innlegg jeg har skrevet. Tatt i hensyn at planten vokser året rundt, får den svak gjødselløsning gjennom hele året. Jeg bruker enten Orchid-Pro eller Grow gjødselene. I tillegg får alle mine planter en vanning med Mag-Pro  (2-15-5 N-P-K og 2 % magnesium) hver tredje uke. Dette tilføyer planten ekstra fosfor og magnesium. Fosfor stimulerer blomstring og magnesium er sentralatomet i klorofyllmolekylet og hvilket fører til frodigere og grønnere planter.

Angraecum sesquipedale er en så fantastisk art at det absolutt var verdt å vente på blomstringen i alle disse år. Hvis jeg husker riktig så kjøpte jeg denne planten for første gang for 10 år siden. Det er en plante man blir knyttet til og glad i.

     

 

Dyrking av Sinningia, inkludert Gloksinia

Introduksjon

Sinningia slekten er en del av Fagerblomstfamilien (Gesneriaceae) og dermed i slekt med Saintpaulia, Streptocarpus, Achimenes, Episcia og andre. Slekten er navngitt etter Wilhelm Sinning (1792–1874) som var gartner ved Botanische Gärten der Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Det finnes ca  65 knolldannende arter Sinningia som er spredt i Sentral- og Søramerika med størst konsentrasjon i Brasil. 
Sinningia kan bli funnet både i fuktig atlantisk regnskog og i steinrike savanner også kjent som “campos rupestres.”
En av de mest kjente i denne slekten er Sinningia speciosa hybrider også kalt for Gloksinia. Disse vakre stueplantene har vært svært populære før, men er en sjeldenhet i handelen idag.
 
Hvorfor liker jeg Sinningia så godt lurer du kanskje på? I mine øyne har denne planten alt en kan ønske: vakre blomster, flott bladverk, en tykk knoll og de er enkle i dyrking.
       

Dyrking

– Om våren, i slutten av februar/begynnelsen av mars, tar jeg pottene med knollene inn i vinduskarmen i romtemperatur. Hvis man har overvintret knollene i poser med vermiculite, potter man de i luftig og godt drenert jord. Knollene skal ikke begraves helt. Jeg lar vekstpunktet være udekket. 
– Substratet jeg bruker er en 50/50 blanding av såjord og ren mineralsk substrat som jeg bruker for alle mine kaktus og sukkulenter.
– Når knollene får varme og vann begynner de å skyte nye vekster. Her må man passe på å holde jorden lett fuktig men ikke altfor våt. Den skal ikke tørke opp heller, da knollene oppfatter dette som tegn på hvile, og enten tørker de nye skuddene ut eller så får bladene brune og tørre spisser.
– Sinningia bør ha svak gjødselløsning hver uke når de er i aktiv vekst. Jeg bruker Dyna-Gro Bloom til alle mine Sinningia, Saintpaulia og Streptocarpus.
– De bør ha godt med lys, men ikke direkte sol. Hvis plantene får for lite lys fører dette til altfor strake stengler som knekker lett og gir få blomster. Godt med lys gir en tett og sterk plante med mange blomster.
– Hvis planten blir for strak, kan man klippe den ned og gi den mer lys. Dette vil føre til at det blir dannet flere og mer kompakte stengler.
– Sinningia liker ikke kaldt vann på bladene. Dette kan føre til misfarging. Men de liker å få en dusj med romtemperert vann.
– Plantene kan enten vannes i potten slik at det renner godt gjennom eller på skål.
– I september slutter jeg å gjødsle.
– Fra oktober av trapper jeg sakte ned på vanningen til full stopp i november.
– Bladene blir gule og tørre og man kan klippe vekk alt av tørre blomster og blader slik at det blir kun  knollen igjenn.
– Man kan oppbevare knollen i sin potte på et mørkt og kjølig sted. Ikke under +6 C. Jeg potter om knollene på våren når de starter ny vekst. Men man kan også ta knollene ut og oppbevare de i f.eks. ziplock-poser med vermiculite. Posene settes et mørkt og kjølig sted helt til de tas opp igjenn om våren.

Sykdommer og skadedyr

Jeg opplever ikke at Sinningia er spesielt utsatte for skadedyr, men hvis man skulle oppleve det er det en enkel sak å bli kvitt de. Hvis en plante i aktiv vekst har fått skadedyr som f.eks ullus eller trips, er som oftest det enkleste å starte planten på nytt. Dette betyr at man klipper alt ned helt til kun knollen er igjen. Skadedyr gjemmer seg ofte nede i jorden, derfor anbefaler jeg å bytte jord. Jeg vasker knollene med en gammel tannbørste i en løsning av lunket vann, grønnsåpe og neemolje.

Etter grundig vask, setter man knollen i ren potte med ny jord og vanner. Planten vil da sende nye stengler.

Hvis man ikke ønsker å klippe ned planten, kan man med hell sprøyte den godt med en løsning av lunket vann, grønnsåpe og neemolje. Her bør man passe på at planten ikke står et sted hvor det er mye sol for å unngå at bladene tar skade av behandlingen. Prosessen gjenntas om 7-10 dager for å ta knekken på skadedyr som har klekket i mellomtiden.

Sinningia kan være utsatt for meldugg hvis de står et sted med høy luftfuktighet. Meldugg ser ut som et hvit pulverlag på bladene. I dette tilfellet kan man behandle på samme måte som ved skadedyrangrep.

 

Formering

Sinningia kan formeres med toppstiklinger, bladstiklinger og frø. Formering med bladstiklinger og toppstiklinger gir en helt lik ny plante som morplanten.

Den enkleste og raskeste måten er formering med toppstiklinger. Jeg klipper av en stengel slik at jeg har minst 2 bladpar. De laveste bladene fjerner jeg og setter de i et glass med vann. Når røttene er ca 1 cm, planter jeg stiklingen i godt drenert jord som jeg holder jevnt fuktig. Man kan også rote blader på samme måte. Blader med røtter vil sakte danne nye knoller, enten allerede i glasset med vann eller i jorden. Fra denne knollen vil da nye skudd vokse. Man kan også plante både toppstiklinger og blader rett i fuktig jord.

Sinningia kan også formeres med frø. Dette vil gi en variasjon i farge og form hvis frøene er fra en plante som ble selvpollinert. Hvis frøene er et resultat av en krysspollinering mellom 2 ulike arter eller hybrider, kan dette resultere i nye og spennende hybrider.

Frøene er svært små og skal såes på jordoverflaten. Jeg bruker såjord til dette. Jorden holder jeg lett fuktig og potten plasserer jeg i et minidrivhus. Minidrivhuset står i romtemperatur på et lyst sted men ikke i direkte sol. Sinningia spirer liker ikke å stå lenge i samme potte og foretrekker å bli priklet ofte til større potter. Jeg prikler først når de små plantene får det første ekte bladparet. Her bruker jeg pinsett til å plukke de opp og overføre til et større fellespotte med større avstand dem i mellom. De små plantene er svært skjøre og kan lett bli knekt med hånd eller pinsett så dette krever litt trening, godt lys og en stødig hånd.

Unge frøplanter skal ikke gå i dvale det første året. De skal få vokse også om vinteren slik at de kan danne en knoll som skal overvintres neste år.

 

      

Oppsummering

Sinningia er svært enkle planter å dyrke og de har veldig dekorativt bladverk og vakre blomster. Det finnes arter som er ikke større enn et par cm mens andre har knoller som veier flere kilo. Dessuten er knollene svært dekorative også.

Jeg anbefaler alle å prøve Sinningia! I nettbutikken kan du finne en flott pakke med 3 assorterte Sinningia som er en meget god start!

 

               

 

 

 

Dyrking av Odontoglossum og beslektede

Odontoglossum og hybrider

Det naturlige habitat til de fleste Odontoglossum arter og hybrider er i Andesfjellene. De er epifytter som betyr at de vokser med røttene festet på trestammene. Disse plantene får filtrert sollys og er vant til kjølige netter og varme dager med frisk bris, høyt luftfuktighet og liten forskjell mellom sesongene.

De første plantene ble oppdaget rundt 1790 i Panama, Guatemala og Mexico.

    

Miltoniopsis og hybrider

Utseendemessig har Miltoniopsis arter og hybrider mye til felles med planter i Odontoglossum og beslektede. De har til og med samme habitat, fra høye altituder i Andesfjellene i Colombia, Peru og til Ecuador. De mest populære plantene kommer fra Colombia og har vakre blomster i lyserosa farger og hvit. De er også kjent for å ha en mild honningduft på varme sommerdager.

 

Oncidium og hybrider

Disse epifytiske plantene har en bred spredning gjennom hele Sør Amerika og hele veien til nord i Mexico og sørlige Florida, inkludert noen Karibiske øyer. Blomstene varierer veldig mye fra art til art og ofte er de duftende.

 

Zygopetalum og hybrider

Disse epifytiske artene har sitt opphav i Brasil. Disse artene kan vokse på trestammer, sammen med bregner, i fjellsprekker i den fuktige og skyggefulle lavland og regnskog. Disse artene har pseudobulber og en kraftig rhizom. Zygopetalum artene har svært fargerike blomster ofte i lilla og blått i kontrast med brunt og svart. De kjennetegnes også av sin herlige duft på formiddagen.

 

Dyrking

Lys

Generelt liker Odontoglossum og beslektede godt med lys så lenge det er ikke direkte sollys. Når solen er på sitt sterkeste om våren og sommeren, kan plantene settes i et vestvendt vindu eller litt tilbaketrukket fra et sørvendt vindu, mens resten av året kan de stå i et sørvendt vindu. En annen løsning kan være å skygge planten litt med persienner, tynn gardin eller ved å teipe bakepapir nederst på vinduene fra ca april til oktober.

Temperatur

Orkideer av denne typen er vanlighvis kjøligvoksende og misliker temperaturer over +26°C . Ideele temperaturer er mellom +15° C og +24° C.

Vann

En av de viktigste aspektene når det kommer til vanning er å passe på at røttene til planten ikke  står konstant i vann. Dette betyr at etter hver vanning må man passe på at all overflødig vann har drenert vekk før man setter planten tilbake i potteskjuleren.

Planten kan vannes en gang i uken enten ved å sette den under rennende vann fra kranen eller dusjen (romtemperert og ikke iskaldt) eller fylle potteskjuleren med svakt gjødselvann og la den trekke i 1 time for så å helle av all overflødig vann.

Odontoglossum og beslektede har svært følsomme røtter, som betyr at dersom mediet står altfor vått over lang tid vil det lett kunne føre til råte. Råte betyr at det er ingen friske røtter igjen nedi potten slik at planten kan ikke ta opp vann. Symptomene på råte vil derfor se ut som symptomene for tørke dvs. harmonika lignende blader og skrukkete pseudobulber, slik som i første og andre bilde nedenfor. Friske og normale pseudobulber vil være faste og glatte, som i bilde til høyre under. Harmonika lignende blader kan også observeres på planter som har fått altfor lav luftfuktighet.

  

Ompotting og medie

Orkideer av denne typen har fine røtter og dermed bør de være pottet i en finere barktype. Jeg bruker Orchiata Classic for mine. Jeg potter om kun når planten er for stor eller mediet er svært nedbrutt. Av og til kan jeg blande fin grus i barken for å gi den mer tyngde og stabilitet i potten. Disse kan bli litt topptunge dermed kan litt grus i barken forankre planten bedre i potten.

Den beste tiden for ompotting er når planten begynner å danne nye skudd og røtter, dvs. om våren/sommeren.

Næring

Den beste måten å gjødsle disse orkideene på er å gi de svak gjødselløsning med jevne mellomrom. En svak dose annen hver uke er optimalt og om vinteren kan man gjøre det en gang i måneden. Jeg bruker Orchid-Pro gjødselet som inneholder alle de 14 nødvendige næringsstoffene. Du kan lese mer om viktigheten av plantenæring i dette innlegget.

Blomstring

For å øke sjansene for at planten blomstrer igjen, er det viktig å kjenne til plantenes livssyklus.

Først, danner planten nye skudd (vegetativ fase). Etter at det nye skuddet er ferdig dannet vil planten gå i den generative fasen hvor den danner blomsterannlegg. På dette tidspunktet vil det se ut som planten har stoppet å vokse, men man må være tålmodig. Denne fasen kan ta opp til en måned eller to fra når anlegget blir dannet til modning av stengler og blomstring.

Dette betyr at for å øke sjansen for blomstring i en vanlig vinduskarm, bør man følge disse enkle stegene:

  • Etter avblomstring klipp vekk den gamle stengelen og ha planten varmt og lyst og gi den nok vann og næring.
  • Stell planten som vanlig til det nye skuddet er ca 10 cm.
  • Planten vil nå gå inn i den generative fasen for ca 2 måneder. Her vil det være gunstig å gi den lavere temperatur men fortsatt nok lys. I denne fasen er viktig å passe på at planten ikke tørker opp for mye og gjødselmengden bør halveres.
  • Når man observerer stengelen, kan man flytte den igjen i stuen og stelle den som i den vegetative fasen. Stenglene kommer alltid fra bladslirene.

Etter min erfaring av å dyrke disse i Norge i vanlig stue, behøver jeg ikke å flytte planten for å oppnå blomstring. Om vinteren blir det naturlig kjøligere og man får litt trekk fra vinduene. Kun hvis man har høye temperaturer året rundt bør man vurdere å flytte planten til et kjøligere sted et par måneder.

De fleste plantene av denne typen er enkle i dyrking og blomstrer ofte et par ganger i året når de trives. Mange av de er duftende og med svært fargerike blomster.

Vil du prøve noen slike planter så finner du flere i nettbutikken og liker du overraskelser så kan jeg sette sammen en spennende orkidepakke med 5 enkle og flotte planter som inkluderer flere av denne sorten.

Planteernæring, mangelsymptomer og gjødsel

Når man dyrker planter, være det i potter eller i hagen, er det viktig å forstå plantenes behov for å lykkes med de. Det er flere ting en plante trenger for å overleve og trives og en av de er 14 næringsstoffer tilført med gjødsel.

Alle planter trenger «mat» i form av gjødsel. Denne maten danner byggesteinene i planten for at den skal vokse, tåle ulike typer stress, blomstre, danne frukt og frø. Ulike plantearter trenger ulike mengder av disse grunnstoffene, men ALLE planter trenger alle de 14 plantenæringsstoffene.

For at en grunnstoff skal regnes som nødvendig, må den fylle tre vilkår:

1. Mangel på vedkommende grunnstoff vil gjøre det umulig for planten å fullføre sin livssyklus.

2. Stoffet må ha et spesifikt funksjon i planten.

3. Stoffet må være direkte knyttet til plantenes ernæring, for eksempel være en del av et livsnødvendig funksjon i stoffskiftet, eller være nødvendig for funksjonen av et enzymsystem.

Det er 17 livsnødvendige plantenæringsstofstoffer: karbon (C), hydrogen (H), oksygen (O), nitrogen (N), fosfor (P), svovel (S), kalium (K), kalsium (Ca), magnesium (Mg), bor (B), kobber (Cu), jern (Fe), mangan (Mn), molybden (Mo), zink (Zn), klor (Cl) og nikkel (Ni). Av disse, karbon, oksygen og hydrogen tas opp av planten i fotosyntesen og med vannopptak. De resterende 14 grunnstoffene tas opp av planten fra jorden eller må tilføyes med gjødsel.

Plantenæringsstoffene deles i to grupper: 6 makronæringsstoffer og 8 mikronæringsstoffer. Makro og mikro sier ingenting om hvor viktig de er for en plante men i hvilken mengde en plante trenger de. Alle stoffene er like viktige. Noen plantearter kan kreve større eller mindre mengder av et stoff enn andre arter.

Det finnes også tilleggsstoffer som kan være enten skadelige for en plante eller nyttige uten at de er livsnødvendige.

Plantenæringsstoffene blir i ulik styrke bundet i planten. Fordelingen av disse er heller ikke lik for alle. Stoffer som er lett bevegelige, kan trekkes ut fra en eldre planteorgan for så å brukes på nytt i yngre. Dette gjelder for eksempel nitrogen, fosfor, kalium og magnesium. Ved for lite tilgang på disse stoffene vil mangelsymptomene vises først i eldre plantedeler. De tungt bevegelige elementene er kalsium, svovel, bor og jern. Mangel på disse vil først vises på yngre plantedeler. Kobber, mangan, molybden og zink er i en mellomgruppe.

En annen viktig aspekt å tenke på når man gjødsler er at de ulike stoffene reagerer forskjellig avhengig av pH i jorden/mediet. Noen stoffer kan for eksempel ikke tas opp av planten ved veldig lav eller høy pH. Derfor kan det oppstå mangelsymptomer selv hvis man gir plantene en bra fullgjødsel. Da kan man undersøke nærmere hva er pH i jorden planten står i eller vannet man blander gjødselen i.

Nitrogen

Berggrunnen som jorden er dannet av inneholder svært lite nitrogen. Nitrogenreservene i jorden bygges gradvis opp av planter og andre levende organismer. Planterester og andre organiske rester blir i jorden gradvis omdannet til til en mørkfarget masse kalt humus. Godt omdannet organisk masse inneholder ca 5 % N. I en vannlig god jord med 5 % organisk stoff, tilsvarer dette til en nitrogeninnhold i matjorden på 0,25 % eller 600 kg N per dekar.

Frigjøring av nitrogen fra organisk materiale er en mikrobiologisk prosess, og er blant annet sterkt påvirket av jordtemperaturen. Med de korte og kjølige somrene vi har i Norge, kan vi ikke regne med mer enn 1 % frigjøring per år, dvs 6 kg N per dekar.

For at nitrogeninnholdet i jorden skal holdes vedlike, må det tilføyes tilsvarende mengder nitrogenholdig organisk stoff som det blir nedbrutt. Dersom det ikke blir dyrket belgvekster, gjødsling med nitrogen er absolutt nødvendig. Dette er ikke kun for å få store avlinger, men også for å holde produksjonsevnen i jorden vedlike.

Nitrogen blir tatt opp gjennom røttene som ammonium (NH4+) og nitrat (NO3).

Nitrogen er en nødvedig del i svært mange organiske forbindelser, men først og fremst i protein. I grønne planter er om lag 80-85 % av det totale nitrogeninnholdet bundet i protein.

Ved knapp nitrogenforsyning, vil protein i eldre blader brytes ned til aminosyrer, og transportert til yngre blader og plantedeler som er i vekst. Dette fører til at kloroplastene i eldre blader brytes ned, klorofyllmengden minker og bladene gulner. Bleking og gulning av eldre blader er derfor det første symptomet på utilstrekkelig nitrogenforsyning.

Svak vekst, små planter med liten rotsystem, tynne stengler og små blader med blek grønngul farge er typiske symptomer på nitrogenmangel. Sterk nitrogenmangel fører etterhvert til at deler av bladplaten visner og dør, men dette skjer på et senere stadium.

Bilde 1: Mangelsymptomer på nitrogen. Plantene i tredje rad har fått normal nitrogentilførsel og ser både større og grønnere ut.

Fosfor

Fosforinnholdet i udyrket jord er svært lav og kommer hovedsakelig fra mineralet apatitt. I mineraljord blir vannlighvis fosfor sterkt bundet, ved lav pH (5,5 eller lavere) til jern- og alluminiumforbindelser. Når pH stiger, øker bindingen til kalsium. Lettest tilgjengelig er fosforet rundt pH 6. Askefattig torvjord inneholder som regel lite jern og alluminium og derfor har den lite evne til å binde fosfor ved lav pH.

Planterøtter har evnen til å ta opp fosfationer fra løsninger med svært lave konsentrasjoner. Vannlighvis er fosforkonsentrasjonen i cellene 100-1000 ganger høyre enn i jordvæsken.

I tillegg til uorganisk form, kan planterøttene ta opp visse organiske fosforforbindelser. Vannlighvis utgjør organisk fosfor kun en liten del av det totale opptaket.

Fosfor er lett bevegelig i planten og kan transporteres både opp og nedover i planten. Unge blader tar opp fosfor ikke bare fra røttene, men også fra eldre blader.

Fosfationene blir knyttet i plantene med energirike bånd til organiske molekyler. Disse forbindelsene har sentrale oppgaver i stoffskiftet. Ungt cellevev i aktiv vekst har derfor høyt nivå av fosfor. I cellemembranen, er fosfor knyttet til fosfolipider (fettliknende stoffer).

Fosfor utgjør en viktig del av DNA som er arvestoffet og RNA som har en nøkkelrolle i dannelse av protein.

Fosformangel fører til nedsatt vekst. Det blir lite overjordisk plantemasse i forhold til rotmassen. Dannelse av protein blir nedsatt, dermed øker sukkerinnholdet i bladene. Opphopping av sukker i bladene fremmer dannelse av røde og blå fargestoffer (antocyan). Planter med fosformangel får derfor ofte en rødblå fargetone, særlig på eldre blader og deler av stengelen. Mangelsymptomene vises først på eldre blader.

Bilde 2: Mangelsymptomer på fosfor. Plantene i bakgrunnen har fått normal fosfortilførsel og ser både større og grønnere ut. Merk den rødlige fargen nederst på stilken og den rødfiolette fargen på tomatplantene.

Kalium

Totalinnholdet av kalium i mineraljord er stort, spesielt i leirjord. I organisk jord er innholdet betraktelig mindre og i torvjord er kun spor.

Kalium blir tatt opp gjennom røttene som kaliumion (K+). Opptaket er aktiv og skjer raskt. Hovedmengden av kaliumet i plantene blir tatt opp i den vegetative vekstfasen. Det intense opptaket av kaliumet i denne tiden kan ofte hemme opptaket av andre kationer som Ca2+, Mg2+ og Na+.

Kalium er lett bevegelig og blir svært ofte omplassert fra eldre til yngre organer.

Kalium er svært viktig for vanninnholdet i planten. Konsentrasjonen av K+ i cellene har direkte virkning på den osmotiske potensialet og derfor på vanntrykket i cellene.

Planter med god kaliumforsyning har høyre saftspenning, fordamper mindre vann og bruker  mindre vann per kg produsert tørrstoff.

Kalium har også funksjon som enzymaktivator både i oppbygning og nedbrytingsreaksjoner. Blant annet er kalium nødvendig for dannelse av ATP (adenosintrifosfat).

Den første mangelsymptomen på kalium er nedsatt vekst. Senere blir andre symptomer utviklet som klorose (bleking) og visning av bladspisser og bladkanter. Sterk kalium mangel fører til forstyrringer i proteinstoffskiftet og dannelse av giftige amin som agmatin og putrescin. Særlig i eldre blader kan slike stoffer hoppes opp og være årsak til nekrose.

Det er også påvist at god kaliumforsyning har ført til mindre angrep av meldugg og dvergrust.

Bilde 3: Mangelsymptomer på kalium. Plantene i bakgrunnen har fått normal kaliumtilførsel.

Magnesium

Magnesiuminnholdet i mineraljord er vannlighvis mellom 0,05 og 0,5 % og er størst i leirjord.

Magnesiummangel vil opptre særlig på sterkt utvasket jord med lav pH, mest langs kysten, men også på sand- og grusjord også inne i landet. Torvjord er svært magnesiumfattig.

Magnesium blir tatt opp gjennom røttene som magnesiumion (Mg2+). Sterk gjødsling med kalium kan føre til magnesiummangel.

Mg2+ er lett bevegelig i plantene og kan enkelt bli transportert med plantesaften fra eldre til yngre blader.

Den mest kjente oppgaven til magnesium i grønne planter er å være sentralatomet i klorofyllmolekylet. Magnesium har dermed en sentraloppgave i fotosyntesen.

En annen svært viktig oppgave til magnesium er fosforomsetningen. Magnesium er svært viktig i mange reaksjoner og har en viktig rolle i dannelse av proteiner og stabilisering av strukturen i cellekjernen.

Det første synlige tegnet til magnesiummangel er klorose, dvs. bleking eller gulning av bladvevet grunnen nedbryting av klorofyll. Dette vises som sjatteringer mellom bladnervene. Etterhvert blir den lyse fargen til rødt, fiolett og brunt. Visning av bladspisser, nekrose i bladkantene og inne på bladplaten og tidlig bladfall er andre mangelsymptomer. Mangelsymptomene vil først bli synlige på eldre blader.

Bilde 4: Mangelsymptomer på magnesium. Plantene i bakgrunnen har fått normal magnesiumtilførsel.

Kalsium

Man må skille mellom kalsium og kalk. Grunnstoffet kalsium (Ca) er et nødvendig plantenæringsstoff og har derfor bestemt funksjon i plantene. Kalk er basiske kalsium- eller kalsium-magnesiumforbindelser som blir tilført jorden for å gjøre den mindre sur.

Mestparten av kalsiumet i jorden er bundet til uforvitret mineral som feltspat, amfibolitt og andre.

Kalsium blir tatt opp av planterøttene som Ca2+. Opptaket av Ca2+ er avhengig at røttene er i stadig vekst. Høy konsentrasjon av andre kationer i rotsonen kan hemme kalsium opptaket.

Kalsium blir i svært liten grad transportert i silsaften, og omfordelingen fra eldre til yngre blader, skuddspisser og røtter, skjer nesten ikke. Dette betyr at organer som blir forsynt med næring fra silsaften, f.eks. frukt og andre lagringsorgan, får lav kalsiuminnhold og er lett utsatte for kalsiummangel.

Kalsium fungerer som aktivator for ulike enzymer, den er viktig i celledelingen og sammen med pektin bygger den celleveggene. Kalsium er viktig for transporten av organiske og uorganiske ioner gjennom cellemembranen. Spiring av pollen og vekst av pollenslangen er også avhengig av tilgang på kalsium.

Kalsiummangel fører til redusert celledeling og nedsatt vekst i delingsvevet. Død av vekstpunktet og visning av rot- og skuddspisser er typisk symptom på kalsiummangel. Død av vev i frukt og annet lagringsvev kan også skyldes kalsiummangel.

Svovel

Svovel finnes i jorden både i organisk og uorganisk form.

Plantene tar opp mestparten av svovelet gjennom røttene som sulfat ion (SO42-). Sulfat blir transportert mest oppover i planten. Omfordeling av svovel fra eldre til yngre plantedeles skjer nesten ikke.

Svovel er viktig i dannelsen av amynosyrene cystein og methionin. Den spiller en viktig rolle i proteinstrukturen og i oksidasjon- og reduksjonsprosesser. Svovel inngår også i flere typer B-vitamin og i smaks- og luktstoffer.

Svovelmangel vises som bleking av bladplaten til lysegrønn eller gul farge. Symptomene vises først på unge blader. Svovelmangel gir sterk veksthemming og mangel fører til nedsatt proteininnhold.

Bilde 5: Mangelsymptomer på svovel. Plantene i bakgrunnen har fått normal svoveltilførsel. Merk de klorotiske bladene med grønne nerver på tomat.

Bor

Bor finnes bundet til flere mineraler i jorden, men mest til turmalin som forvitrer svært sent og har lite betydning for innholdet av tilgjengelig bor i jorden. Bor er lite tilgjengelig i jord med høy pH derfor vil overkalking føre til bormangel.

Bor blir tatt opp av plantene som borsyre. Bor ser ut til å følge transpirasjonsstrømmen og det forklarer hvorfor borinnholdet øker fra de lave til de høyre plantedelene og hvorfor skadesymptomene vises først i bladkanter og bladspisser. Symptomene på mangel vises først i vekstpunktet og delingsvevet.

Bor har som oppgave å øke aktiviteten til mange enzymer og den virker på dannelsen av nukleinsyrer. Den har en oppgave i celledifferensiering, permeabiliteten av cellemembranen, stofftransporten gjennom membranen og strukturen av celleveggene. Bor er også nødvendig for frøsettingen. Tilstrekelig borforsyning skal gjøre frukttrær mer motstandsdyktige mot frost.

En av symptomene på bormangel er ødeleging av vekstpunktet både i røtter og overjordiske organer. En av de første tegnene på bormangel er redusert strekning av hovedskuddet, de yngste bladene blir ofte rynkete, tykke og misdannete, bladstilker og nerver får ofte tverrgående sprekker og både blader og stengler blir sprø. Bormangel fører til redusert blomstring, dårlig pollenspiring, redusert frøseting og dårlig fruktutvikling.

Bilde 6: Mangelsymptomer på bor.

Jern

Jern utgjør omlag 5 vektprosent av den faste jordskorpa. I torvjord er jerninnholdet svært lite. Tilgjenegligheten av jern er avhengig av pH. Jern er mest tilgjengelig ved lave pH.

Jern blir tatt opp av røttene som Fe2+ eller kjelat. Opptaket er aktiv og knyttet til stoffskiftet. Opptaket er avhengig at røttene er i konstant vekst.

Jern er sterkt bundet i plantene og omplasseres vanskelig fra eldre til yngre plantedeler.

Jern har en viktig rolle for elektrontransporten og overføringen. Den er også viktig for dannelse av klorofyll, for transpirasjon, fotosyntese, proteinstoffskiftet og binding av nitrogen fra lufta.

Mangelsymptomer på jern vises som klorose mellom bladnervene. Jernmangel fører også til opphopping av visse stoffskifteprodukter som sitronsyre i planten.

Bilde 7: Mangelsymptomer på jern. Plantene i bakgrunnen har fått normal jerntilførsel.

Kobber

Kobber finnes mest i mineraljord og kilden er mineral materiale. Kobber er lettest tilgjengelig for plantene i pH området 5-6. Lav kobber i jorden finnes mange steder i Norge. Torvjord er utsatt for kobbermangel.

Kobber er lite mobilt i plantene og finnes derfor i større konsentrasjoner i røttene enn i de overjordiske plantedelene. Ved kobbermangel vil symptomene først vises på de unge plantedelene.

Kobber er en del av flere enzymsystemer og fungere som elektronoverfører. Den virker inn på fotosyntese, transpirasjon, proteinstoffskifte og dannelse av lignin i celleveggene. Kobber virker også inn på blomsterdannelsen og frøsetingen.

Mangelsymptomene på kobber vises som klorose på yngre blader. Ved kobbermangel, gulner bladene fra kanten og rulles inn. Redusert blomstring og dårlig frøseting er også noen av symptomene.

Mangan

Totalinnholdet av mangan i jorden har lite betydning for plantene. Med unntak av visse sandjortyper og næringsfattig torvjord, er det sjelden for lite mangan i jorden. Når plantene blir utsatte for manganmangel, er det fordi manganet opptrer i former som røttene ikke klarer å ta opp. pH har en avgjørende betydning av tilgjengeligheten av mangan i jorden. Mangan blir mer tilgjenegelig ved lavere pH.

Mangan blir tatt opp av røttene som Mn2+. Opptaket er påvirket av stoffskiftet og er delvis aktivt. Ved knapp forsyning går omplasseringen fra de eldre til de yngre bladene svært tregt. Derfor ved sterk mangel vil det være nødvendig å bladgjødsle med mangan flere ganger i veksttiden.

Den viktigste funksjonen til mangan er å være aktivator og brubygger i ulike enzymsystemer. I mange enzymreaksjoner kan mangan erstatte magnesium. Mangan er også nødvendig for å oppretholde strukturen i kloroplastene, for energiomsetningen, nitratreduksjonen og proteinstoffskiftet.

Symptomene på manganmangel kan likne mye på magnesiummangel og jernmangel. Forskjellen er at ved magnesiummangel vil klorose (bleking) vises på eldre blader, ved jernmangel vil klorosen vises på yngre blader og ved manganmangel vil det vises på mellomste bladene. I tofrøbladete planter vil manganmangelen vises som små gule flekker på bladene. Manganunderskudd gjør at vannforbruken i plantene øker og plantene blir mindre frostherdige.

Bilde 8: Mangelsymptomer på mangan. Plantene i bakgrunnen har fått normal mangantilførsel.

Molybden

Molybdeninnholdet er størst granitt og skifer. Noe molybden i jorden er til stedet i organisk materiale.

Molybden blir tatt opp av planterøttene som molybdation MoO42-, ved lav pH som HMoO4. De nødvendige mengdene av molybden for stoffskifteprosessene er svært små og vil som oftest være dekket med en innhold i plantene på mindre enn 1 mg per kg tørrstoff.

Molybden har funksjonen som elektronoverfører i ulike enzymprosesser. Den er viktig for nitrogenase og nitratreduktase og for dannelse av pektin.

Enfrøbladete planter har mindre behov for molybden enn tofrøbladete planter. Mangelsymptomene vises først som klorose i eldre blader. Andre symptomer er nekrotiske flekker i bladkanten som visner og bøyer seg inn.

Bilde 9: Mangelsymptomer på molybden. Plantene i bakgrunnen har fått normal molybdentilførsel.

Zink

I jorskorpen finnes zink for det meste som sulfidmineral. I de fleste jordartene er som regel rikelig med zink, men tilgjengeligheten kan variere mye. Zink er mer tilgjeneglig ved lavere pH og zinkmangel observeres ofte på sterkt kalket jord.

Zink blir tatt opp som Zn2+. Zink blir sterkt bundet i plantene og omsettingen fra eldre til yngre blader går svært tregt.

Zink har en viktig funksjon i mange enzymsystem og er sterkt knyttet til nitrogenstoffskiftet. Det første tegnet på zinkmangel er sterk nedgang i innholdet av RNA i cellene. Mangel av RNA fører til nedsatt proteindannelse og opphopping av enkle, lavmolekylære nitrogenforbindelser. Zink er også nødvendig for dannelse av veksthormonet auxin. Den spiller også en viktig rolle i karbohydratstoffskiftet.

Zinkmangel fører ofte til klorose med blekgrønn, gul eller hvit farge i bladvevet mellom nervene, små og til dels stive blader, hemmet strekningsvekst av skudd og stengler og dårlig rotutvikling. Klorosen viser seg som regel først i voksne blader. Etterhvert blir det utvikler nekrotiske flekker eller striper i de klorotiske feltene. Tidlig bladfall er vannlig.

Bilde 10: Mangelsymptomer på zink.

Klor

Klor finnes i jorden det meste som kloridion (Cl). Tilførselen er rikelig med nedbør og med gjødsel slik at det sjeldent oppstår mangel i plantene.

Høye konsentrasjoner av Cl i rotsonen kan hemme opptaket av NO3 og SO42-. Klor kan også tas opp av bladene fra luften.

Klor er bevegelig og kan lett omplasseres fra eldre til yngre blader.

Klor er nødvendig for spalting av vann under fotosyntesen. Den virker også på saftspenningen.

Mangel på klor fører til dårlig saftspenning og visning er derfor vannlig tegn på mangel. Nedsatt vekst, små og klorotiske blader følger også med. Mangelen er først synlig på unge blader.

Nikkel

Nikkelinnholdet i jorden er vannlighvis mindre enn 100 mg per kilo og kilden er mineral materiale.

Nikkel blir tatt opp som Ni2+ og blir lett transportert i planten. Overføring fra stengel og blader til frø og frukt går enkelt.

Nikkel er en viktig komponent i enzymet urease. Planter som lider av nikkelmangel, vil skadelige konsentrasjoner av urea akkumuleres i bladspissene og der være årsak til klorose og nekrose.

Nikkel fører til dårlig frøutvikling som har dårlig spireevne.

Andre stoffer

Kobolt (Co) er viktig for binding av molekylært nitrogen fra lufta. Den er også viktig for mennesker og dyr og har en sentral funksjon i B12-vitaminet.

Kadmium (Cd) er giftig for planter, mennesker og dyr og den forstyrrer mange enzymsystemer.

Natrium (Na) har en viss gunstig virkning for vekst og utvikling av noen arter i meldefamilien, f.eks. bete, spinat og selleri. Den er nødvendig for dyr.

Selen (Se) er viktig for mennesker og dyr. Hos dyr fører selenmangel til muskeldegenerasjon og brå hjertedød.

Krom (Cr) er viktig for mennesker og dyr.

Fluor (F) er i små mengder viktig for mennesker og dyr.

Aluminium (Al) er skadelig for plantene men viktig for te-planten.

Silisium (Si) har en gunstig virkning på mange plantearter. Mest på enfrøbladete planter. Silisium finnes mye av i jordskorpen. Det er funnet at tilførsel av silisium har ført til økt opptak av fosfor i plantene. Silisium er inkorporert i celleveggene og dette viser til å føre til mindre vannfordamping og dermed redusere vannbehovet og tåleransen for tørkestress. Silisium fører til økt motstand mot insektangrep og sopp. Plantene blir stivere og mindre utsatt for legde.

 

Til slutt vil jeg nevne at ved gjødsling av planter dyrket i potter, vil det alltid være nødvendig å tilføye en gjødsel som inneholder alle de 14 plantenæringsstoffene. Dette kan man se ved å lese på innholdet på gjødselflasken. Ved bruk av organisk gjødsel for potteplanter vil det alltid oppstå mangel på de næringsstoffene som kommer fra mineralmateriale.

For alle mine planter har jeg brukt samme fullgjødsel i nesten 10 år. Jeg har brukt en spesialgjødsel til orkideer, men man kan med hell bruke den samme fullgjødselen for alle potteplanter. I tillegg bruker jeg magnesium- og silisiumtilskudd.

 

Kilder:

Egne forelesningsnotater og laboratorieøvelser innen planteernæring fra min studietid på NMBU.

“Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos kulturplanter”, Ivar Aasen, Landbruksforlaget 1997

“Mineral Nutrition of Higher Plants”, Petra Marschner, Third edition 2012

 

Dyrking av Epiphyllum hybrider

Introduksjon

Epiphyllum er epifytiske kaktus som har sitt naturlige habitat i Sentral- og Sør Amerika, og de vokser i tropisk skog oppå trær i lommer med nedbrutt vegetasjon. Nedbryting av vegetasjonen gir planten næring. Det finnes 19 arter og de er ofte kalt bladkaktus, orkidékaktus eller klatrekaktus. Epifytiske kaktus har lange, flate og segmenterte stammer. Blomstene er store og vakre, og noen er duftende. De varer kun et par dager, men plantene produserer flere etter hverandre fra tidlig vinter og utover våren. Fruktene er spiselige.

Det eksisterer utallige såkalte Epiphyllum hybrider, eller forkortet kalt ‘Epier’ av samlere. Disse er hybrider av arter innen Hylocereeae stammen, spesielt Disocactus, Pseudorhipsalis, Selenicereus og Epiphyllum.

  

Dyrking

Epiphyllum hybrider dyrkes annerledes enn de fleste andre kaktus. Plantene tåler ikke direkte sol og bør skygges litt.

For at plantene skal sette igang blomstring, bør disse få en vinterhvile hvor de får temperaturer mellom +10° C og +15° C. I denne perioden bør de ikke vannes. Hvis stammene blir altfor skrumpete, kan de dusjes.

Bladkaktus blomstrer fra sen vinter og ut våren, og på dette tidspunktet kan plantene få vann og etter blomstring bør de også få gjødsel. Jeg bruker samme gjødsel som for orkidéer.

Jeg dyrker alle mine Epiphyllum hybrider i ampler og i egenkomponert medie av 5 ulike ingredienser (så- og kaktusjord, perlite, scoria, Orchiata Classic bark og vermiculite). Viktigst er at jorden er luftig og drenerer godt.

Alle mine Epiphyllum dyrker jeg sammen med orkidéene og de får jevnt med vann og gjødsel i vekstsesongen, godt med filtrert lys og mye varme. Fra oktober av kutter jeg gjødselen og begrenser vanningen. I desember og januar får de ikke vann og holdes ved +13° C. I februar starter jeg forsiktig å vanne, og på dette tidspunktet kan man se antydning til knopper.

Epiphyllum er sjelden plaget av skadedyr. De mest vannlige er ullus som går an å bli kvitt med neemolje. Hvis en plante er svært kraftig infisert med skadedyr, anbefaler jeg alltid å ta stiklinger og vaske de godt med neemolje slik at man er sikker at den nye planten er ren.

Bladkaktus kan formeres med frø og stiklinger. Fra frø vil det ta ca 5 år til blomstring og fra stiklinger kan man få blomster allerede året etter. Stiklingene bør først stå og tørke på benken til kuttsåret er helt tørrt. Jeg har mine liggende slik i ca 1-2 uker. De bør så pottes i luftig medie og ikke vannes på ca 2 uker. De bør ikke stå i direkte sol og høy luftfuktighet er en fordel ettersom det vil føre til raskere rotdannelse.

Epiphyllum er svært enkle potteplanter som trives i vinduskarmen og er fantastiske å se på når i blomst! Og de er svært avhengighetsdannende!

         

Dyrking av Catasetum orkidéer

Introduksjon

Plantene i Catasetinae slekta (Catasetum, Mormodes, Cycnoches, Clowesia og Galeandra) har spesielle dyrkingskrav. Disse artene kommer fra Sentral- og Sør-Amerika og har en tydelig hvileperiode i tørkesesongen. De mister alle bladene og de tykke pseudobulbene står nakne i flere måneder til en ny regnsesong starter og de våkner til liv igjen. I dyrking er dette en fordel. Plantene trenger ikke å vannes i hvileperioden og kan settes bort. De trenger ikke ektra lys om vinteren, men de skal holdes ved romtemperatur.

Stell av Catasetum er basert på årstid og når man forstår plantenes årlige syklus, ser man hvor enkle og spennende disse plantene er.

Vår

En av de største feilene man kan gjøre med planter fra denne slekta er å begynne å vanne dem for tidlig. Man bør vente med vanning av plantene til den nye veksten har røtter på minst 6 cm. Derfor er det viktig at plantene er pottet i gjennomsiktige potter slik at man kan følge med på rotutviklingen. Plantenes gamle røtter brytes ned og er ikke like effektive til å ta opp vann og næring. Derfor er det svært viktig at planten har fine og friske nye røtter.

Sommer

Når røttene er fullt utviklet og planten er i aktiv vekst, økes den tilførte vannmengden og gjødselmengden. Catasetum orkidéer liker å få godt med lys, varme, vann og gjødsel slik at den nye pseudobulben blir større og tykkere enn fjorårets. I løpet av 3-4 måneder dobler planten seg i størrelse, så nå er det viktig at den ikke tørker ut og at den får nok lys og gjødsel. Lysbehovet er det samme som for Cattleya og Vanda. Store og sterke pseudobulber vil gi bedre blomstring.

Høst

De fleste Catasetum blomstrer tidlig høst. Etter en sesong med kraftig vekst og når plantene begynner å tape sine blader, vil de danne blomsterstengler. Ulike arter har gjerne litt ulikt tidspunkt for blomstring.

Etter blomstring vil plantene sakte gå i dvale igjen. De første tegnene på dvale er gulning av blader. På dette tidspunktet bør man slutte å gjødsle og vanne betraktelig mindre. Når bladene er helt gule eller brune og faller av, bør man stoppe vanningen helt. Hvis planten fortsatt har blader i desember, bør man kutte all vanning allikevel for å tvinge den i dvale.

NB! Vanning i dvaleperioden bør skje kun hvis pseudobulbene er kraftig skrumpet. Vanligvis vil en lett vanning vil restaurere skrumpete pseudobulber.

Vinter

Etter at plantene er ferdige med vekst og blomstring, trenger de full hvile. Da kan man lagre dem tørt i kasser, enten i pottene sine eller ta de ut av pottene og mediet.

Jeg bruker denne tiden til å stelle plantene, dele dem og potte om. Dette gjør jeg i februar når den nye veksten såvidt er synlig eller like før den viser seg.

I hvileperioden fjerner jeg alle plantene fra pottene og fjerner nesten alt av gamle røtter. Jeg lar 2-3 røtter stå igjen slik at planten blir bedre forankret i potta. Jeg fjerner også de gamle tørkede bladslirene, for de kan være skjulested for skadedyr og soppsporer. Alle pseudobulbene vaskes godt med neemolje og grønnsåpeløsning. Plantene står og tørker litt før de kommer i ny ren potte med friskt medie.

Jeg har prøvd ulike medier for Catasetinae, og det jeg har funnet til å fungere best for mine forhold er en blanding av Orchiata Power bark, torvmose og fin grus i forholdene 2:1:1. Barken bidrar med at mediet holder seg luftig og passe fuktig, mosen holder på fuktigheten som plantene trenger i vekstsesongen og grusen bidrar ved å holde de topptunge plantene godt forankret i pottene.

Cycnoches arter deler jeg slik at de har kun 2 pseudobulber. Hvis de har flere, fører dette ofte til at planten mistrives eller dør. De andre artene deler jeg slik at de har 3 pseudobulber. Gamle bakbulber danner også nye vekster, så her kan man potte alt og forvente en ny plante. Jeg forteller mer om ompoting av Catasetum her.

Generelt

Cycnoches og Mormodes er de som er mest utsatte for råte og her er det spesielt viktig å holde plantene tørre i dvaleperioden. Det at pseudobulbene er litt skrukkete gjør ingenting. Man kan selvfølgelig ha plantene i høy luftfuktighet, men Catasetinae slekta er kjent for å ikke være så sensitive for lav luftfuktighet. Dette gjør de til fine planter å dyrke i vanlig vinduskarm.

En interessant aspekt med Catasetum og Cycnoches arter er at plantene kan enten produsere hunnblomster eller hannblomster avhengig av lysmengden! Mye lys vil gi opphav til hunnblomster som er ofte kjedelige i form og farge. Mindre lys vil gi opphav til hannblomster som er større, mer fargerike og varierer i form.

Catasetinae er generelt ikke så utsatte for skadedyr. Men de tynne og næringsrike bladene kan tiltrekke spinnmidd. Jeg personlig bruker neemolje og såpeløsning for å behandle plantene. En annen positiv ting er at selv hvis bladene blir stygge vil de falle av til høsten og nye fine blader vil komme til våren.

For mange er Catasetinae en ganske ukjent slekt, men jeg vil anbefale hobbydyrkere å prøve seg på noen av de. Plantene er ikke bare enkle i dyrking, men de er fascinerende med sine uvanlige blomsterform, fantastiske duft og originalitet.  

Du finner også en kort video om dyrking av Catasetinae her.

                                   

Neemolje-en naturlig middel mot skadedyr

Hva er neemolje?

Neemolje er en vegetabilsk olje presset fra fruktene og frøene til neemtreet (Azadirachta indica). Dette er et eviggrønt tre som er endemisk til det indiske subkontinent, men har blitt introdusert til mange andre tropiske land.

Bruksområder

I tillegg til å være skadedyrbekjempende middel, som er hovedtema i dette innlegget , har neemolje lange tradisjoner som kosmetisk middel  og innen medisinsk behandling.

Kosmetikk

Neemolje brukes til å lage kosmetiske produkter som såpe, sjampo, kropp- og håndkrem.

Medisin

I tradisjonell Ayurvedisk medisin brukes neemolje til behandling av slike plager som akne, feber, lepra, malaria, tuberkulose, tetanus, hudsykdommer som psoriasis og eksem, og mange andre plager.

Sjampo med neemolje brukes mot hodelus og skabb på mennesker.

Neemolje brukes også på dyr mot lopper, midd, flått, intestinale- og andre parasitter, samt bitende og sugende insekter. Oljen kan brukes på alle untatt akvatiske dyr.

Skadedyrbekjempelse

Produkter som inneholder neemolje er mye brukt i organisk dyrking grunnet dens effekt på mange skadedyr som ullus, skjoldlus, vannlig blomsterlus, stor og liten kålflue, spinnmidd, hvitfly, ulike biller og larver, minerfluer, trips, hærmygg og mange andre.

Neemolje er ikke kjent til å være skadelig for pattedyr, fugler, meitemark og andre nyttedyr som bier, marihøner, sommerfugler og  lignende.

Den kan også brukes i husholdningen som middel mot maur, kakerlakker, fluer, snegler, termitter, mygg etc.

Oljen er også effektiv mot sopp som f.eks. meldugg og rustsopper.

Neemoljen har en frastøtende effekt på skadedyr som ikke rører plantene som har blitt behandlet med oljen. I tillegg blokkerer det aktive stoffet azadiraktin effekten av insektenes hudskiftehormon ecdyson.

 

Hvordan påvirker neemoljen insektenes hjerne og kropp

Neemolje inneholder mange komplekse aktive stoffer. Disse stoffene etterlikner hormonene som insektene produserer slik at de blir tatt opp av insektene på samme måte som hormonene.

Disse hormonetterliknende stoffene hemmer de virkelige hormonene slik at de slutter å virke. Insektene «glemmer» å spise, pare seg eller legge egg. Noen kan til og med glemme at de kan fly. Hvis egg blir produsert, klekker de ikke og larver går ikke gjennom hamskifte. Insekter som klarer ikke å spise eller pare seg vil ikke overleve og hele populasjonen vil minke og til slutt forsvinne.

Som mange andre oljer, har neemolje en kvelende effekt på insekter. Dette er som en slags bonuseffekt i tillegg til den hormonelle og frastøtende effekten.

Viktig å nevne at nytteinsekter ikke blir påvirket! Kun insekter som suger plantesaft eller spiser på plantene blir påvirket.

Som med virkelige hormoner, fungerer neemoljens virkestoffer i små konsentrasjoner. På denne måten vil selv små mengder olje ha stor effekt. Én teskje olje for 4 liter vann pleier å være nok!

Men det er viktig å huske at man kan ikke forvente at skadedyrene skal forsvinne over natta slik som med kjemiske sprøytemidler. Neemolje funker, men det tar litt lengre tid enn med de kjemiske sprøytemidlene før en ser effekten av behandlingen. Men det er derimot en mer miljøvennlig, dyre- og menneskevennlig måte å bekjempe skadedyr på. En svært viktig ting å nevne er at skadedyr kan ikke utvikle resistens mot neemolje! Mange skadedyr har for lengst utviklet resistens mot kjemiske sprøytemidler.

 

Hvordan neemolje påvirker sugende og plantespisende insekter

Det er et interessant forsøk som ble gjort og som viser godt effekten av neemoljen. I to like glass ble det lagt to like blader. Det ene bladet ble sprøytet med et kjemisk middel og det andre med neemolje. Det ble så sluppet en siriss inn i hvert glass. Sirissen i glasset med bladet sprøytet med kjemisk middel døde nesten umiddelbart. Sirissen i glasset med bladet sprøytet med neemolje rørte ikke bladet i det hele tatt. Den døde etter hvert av sult.

Hvilken grønnsak ville du ha valgt? Den halvspiste og sprøytede med kjemisk middel eller den urørte og organisk behandlede? Jeg vet hva jeg hadde valgt!

Det er ikke bare den hormonetterliknende effekten som påvirker skadedyrene, det er også selve lukten av oljen som gjør at skadedyrene ikke vil røre til plantene som er sprøytet.

En bekjent av meg som var plaget med rådyr som spiste fra hennes frukttrær var gledelig overrasket at rådyrene ikke ville spise fruktene etter de hadde blitt sprøytet med neemolje.

 

Neemolje påvirker ikke nytteinsekter

Neemolje er ikke giftig for nytteinsekter. Den eneste måten for nytteinsekter å bli påvirket er å spise planter med neemolje på/i seg, og nytteinsekter spiser ikke planter. Nytteinsekter kan fortsatt bli kvelt av oljen så man bør være forsiktig!

Nytteinsekter er mest aktive på dagen derfor den beste tiden å sprøyte med neemolje er tidlig om morgen slik at bladene kan tørke ut før nytteinsektene er mest aktive eller om kvelden når nyttedyrene ikke er aktive.

 

Neemolje fungerer fra innsiden av planten

En viktig egenskap av neemoljen er at den er systemisk. Dette betyr at plantene tar opp oljen både gjennom røtter og blader.  De aktive stoffene i neemoljen blir transportert til alle plantedelene slik at de har en effekt i HELE planten, selv de delene som ikke har vært i direkte kontakt med oljen.

Neemolje brytes ned fort, og spesielt i UV lys og derfor blir ikke rester av den lenge i jorden eller i potten.

 

Hvordan brukes neemoljen?

Neemolje har et høyt smeltepunkt akkurat som kokosolje. Det betyr at den er i fast form i romtemperatur eller lavere. Derfor bør ikke oljen oppbevares kaldt. For å få den i flytende form kan man for eksempel sette flasken på varmekablene eller foran en ovn.

Neemolje er veldig drøy i bruk. Man blander 1 teskje olje og 4 teskjeer grønnsåpe for 1 liter lunket vann og rister godt. Eller 30 ml olje og 40-50 ml grønnsåpe for 4 liter lunket vann. Såpen gjør at oljen blir løst i vannet. Man lager altså en emulsjon. Olje og vann er ikke blandbare så uten såpe vil oljen ligge kun på vannoverflaten. Jeg bruker i tillegg 1 teskje silikatilskudd Pro-Tekt  per liter. Dette tilskuddet styrker celleveggene slik at planten blir mer motstandsdyktig mot angrep av sopp og skadedyr. Man kan bruke Pro-Tekt istedenfor såpe for den løser opp neemoljen i vann på samme måte som såpen.

Neemoljeløsningen bør brukes med en gang. Man kan ikke lagre rester eller bruke det neste dag. Potteplanter og barrotede planter kan man vaske i sin helhet i en balje med neemløsning.

Det anbefales å sprøyte 2 ganger med ca. 7-10 dager mellomrom slik at larver som har eventuelt klekkes i mellomtiden blir også påvirket.

Siden skadedyr ikke kan utvikle resistens mot neemolje kan man sprøyte med neemoljeløsning så ofte man ønsker uten at det fører til resistensutvikling.

Jeg både vasker og sprøyter alle mine inne- og uteplanter uten at jeg trenger å bruke vernedrakt eller hansker. Jeg bruker hansker kun fordi mine katter og min datter ikke liker lukten. Jeg bruker neemolje for å vaske alle plantene mine ved ompotting og før jeg introduserer nye planter i samlingen.

Neemoljen er også en fantastisk bladglans! Du finner den her.